På 1800-tallet var Sauda et annerledes sted enn i dag. Ikke bare i forhold til at det var en annen tid, men selve Sauda lå ikke en gang på samme plass. Vi ser her nærmere på historien og hendelse som ledet til handelsstedet Sauda slik vi i dag kjenner det, med fokus på havneområdet og Vangnes
Navnet Sauda har opphav i det gamle ordet «Syde/Sya», som betyr foss eller fosse. Sauda har mange fosser langs fjorden, og dette har gitt navn til plassen. I Saudasjøen renner den mindre kjente Saudaleva ut ved kontorbygningen til Weldone. Dette kan fortelle oss noe om opprinnelsen av handelsstedet, for det som i dag heter Saudasjøen hadde en gang navnet Sauda – eller rettere sagt Saua (uttalt Saoa) som er korrekt navn. Senere dialekter og misforståelser av en stum D førte i 1920-årene til at uttalen endret seg til Sauda eller Saude som de sa på pent språk.
Tilbake til handelsstedet Sauda. Frem til midten av 1800-tallet var både sentrum, havn og kirke lokalisert i Saudasjøen. Lenger inne i fjorden levde folk adskilt fra Saudasjøen, der de to store gårdene Fløgstad og Åbø lå. Fløgstad var også et gammelt tingsted, med tingplass på toppen (Murhagen) og i noen perioder fungerte gården også som lennsmannsgård. Innerst i vika ved smelteverket der vi i dag ser et stort grønt kraftverk (Sauda III), lå Sønnåhavn med båtplasser og en sentral bebyggelse. Mellom Sauda og Saudasjøen lå det også en liten havn, like ved Saunes.
Dette var altså Sauda slik det fremsto i gamle tider. Hva skjedde
Norges siste stavkirke ble revet
I 1866 ble det bygget nå kirke på Fløgstad, og ikke lenge etter ble kirken i Saudasjøen den siste stavkirken i Norge som ble revet. Materialer og møbler fra stavkirken fant veien til løe-vegger, hytter og annet formål i Sauda og rundt om kring i Rogaland, og litt av dette skulle senere dukke opp og bli brukt som pynt i den nye kirken som ble bygget i Saudasjøen på 70-tallet.
I 1860 bygget Andreas Mortensen en liten brygge for å ta imot skip innerst i fjorden. Her var det diverse trafikk med små og store fraktskuter.
Det Stavangerske Dampskipsselskap hadde dampskip inne ved flere anledninger, og det var en dialog mellom selskapet og de aktuelle herredene om å gå sammen i spleiselag for å få til en fast rute. Sauda så ingen nytte i dette, og ønsket ikke å spytte penger i en slik ordning. Syv år etterpå, i 1867, ble det allikevel fast rute til Sauda.
Andreas Mortensen var fra Lea på Høyland, Jæren. Han og kona kom til Sauda i 1854, da han kjøpte handelshusa i Saudasjøen på tvangsauksjon. Mortensen ville satse på handelsnæringen, og i 1862 kjøpte han gården Vangnes. Rett var tiden inne for å satse i Sauda, men han skulle møte mye motbør. Første årstall en finner skildringer om handel i Sauda er faktisk i 1862. Varene ble rodd inn fra Saudasjøen.
I 1865 var det med sikkerhet fire handelsmenn og en landhandel i Sauda, i tillegg til en handelsmann i Saudasjøen. Mye indikerer at loven fra 1. januar 1860 om utvidet handel på landet var starten og at 1860-tallet kanskje var tiden da sentrum forflyttet seg til “indrabygå”, men samtidig vokste også handelen i Saudasjøen.
To år senere, i 1864, ble «sjøhuset» på kaien bygget. Dette ble det første handelshuset i indre del av Sauda, og en historisk kobling til starten på handelen som sto langt inn i «vår tid». Kort tid etter kom det også handel i Ivarshuset som var oppført samme år. Der drev Ivar Ivarsen Årtun og kona handel senest fra 1865. Mortensen var beskrevet som baker og landhandler, mens Ivar sammen med fire andre i Sauda det året var handelsmann med handelsbrev. Dette gjorde det vanskelig for Mortensen, som først og fremst var baker. Ivarshuset er i dag det eldste huset i Sauda sentrum.
Vangnes var regulert for jordbruk langt inn i forrige århundre. Først da den nye kirken i Sauda sto ferdig, og Saudasjøen ikke lenger var kirkested, ble det fart i bebyggelsen i nederste ende av den eldgamle Kyrkjegata (i dag Rådhusgata).
I 1869 tok Sjur Hølland over handelen i sjøhuset på kaien. Han klarte i motsetning til Mortensen å øke omsetningen. Han og Årtun sto som de to mektigste handelsmennene mot slutten av 1800-tallet.
I 1870 ble kaien utvidet for å være bedre skikket til å ta imot den økende skipstrafikken. Saudasjøens dominans som kirkested og sentrum var over, og herredsstyret vendte sin oppmerksomhet mot det nye bygdesenteret.
Sentrum fra gammelt av besto kun av gårdsbruk, og de første sentrumsfunksjonene var på Vangnes og i Sønnåhamn. Ved skiftet til forrige århundre dukket det også opp butikker i området rundt det som i dag er Rådhusplassen.
Sentrum var splittet i tre fragmenter, men vokste etterhvert sammen. Handelshuset, kaiene og gårdsbruka i Sønnåhamn forsvant i årene frem mot 1923 da produksjonen på smelteverket tok til.
I en epistel om Øyra-gutane i 1976 skrev Marthon Jensen om sin ærendsrute:
Lengst nede mot fjorden bakar Andersen. Så kom Kornelius Åbø, Bok-Ola (O. K. Fløgstad), Jakobs-Martha, bakar Oftedal, slaktar Skorpe, Anna Ringhagen sin kafé, skomakerane Tore og Martin Øverland, Kolbein Herheim, Hilda Larsen, bakar Johnsen, bakar Herheim og heilt øverst Alfred Vetti.
Dette var butikkene han sprang ærend for på 30-tallet. Det forteller om et sentrum som strakk seg langt.
Nede ved dampskipskaien og opp mot grensen til Øyra var det i starten krambu, bakeri, pensjonat og skysstasjon. Senere kom det hotell, bensinstasjoner, posthus, ølutsalg, lampebutikk, videoutleie og andre virksomheter. I dag er det Esso, Byggmakker, Europris, Sauda Rørhandel og Meaw’s thaimat som driver handel i området. Det har vært utallige butikker og næringsvirksomheter der.
I 1916, samme år som det den gang ruvende bygget Grand Hotell sto ferdig på Vangnes, ble det satt i gang en omfattende planlegging for «den vordende by» med byplanlegger Saxegaard fra Stavanger i spissen. 5. desember 1917 var byen nedtegnet på kartet, og dette innebar også endringer i havneområdet. Selv om mange av planene ble fulgt, så kom ikke reguleringen for selve Vangnes til virkelighet.
Les hele historien om Grand Hotell her
Man kommer ikke gjennom denne historien uten å nevne transportpioneren Inge Sand. Inge Sand ble født på Sand i Suldal 23. juni 1900. Hans far drev skysstasjon og fraktet turister opp til Suldalsosen. Dette inspirerte sønnen til å drive i samme yrke, og i 1924 flyttet han til Sauda hvor det var oppgangstider. Han startet Bilcentralen på Vangnes samme år.
Les mer om transportpionærene her
Dette var trolig den første ordentlige bensinstasjonen i Sauda. Inge hadde verksted og drev med salg av drivstoff og bilrekvisita. Han hadde også drosjeløyve, og han startet opp bilruter mellom Sauda og Haugesund. Senere Sauda-Ølen. Han drev også lastebiltransport og sjåførskole, men etter mange år i Sauda savnet Inge livet på landet. Han kjøpte en gård på Nevøy, og noen år etterpå – rundt 1970 – tok han og kona over slektsgården hennes «Kåtabø» i Ølen.
I løpet av Inges 45 år i Sauda bygget han først bensinstasjonen og verkstedet som står der den dag i dag. I 1930 bygde han et større kombinert bolighus og næringsbygg. Dette sto på parkeringsplassen like foran det røde huset som er der i dag. Da det ble bygget må det ha fremstått som et stort og viktig hus. Der holdt nemlig telegraf og posten til. I sekstiåra ble det diskutert om det skulle bygges et nytt post- og telegrafbygg, men stortinget sa nei. Det da utslitte postkontoret ble istedenfor pusset opp i 1962.
Bjørghild Bokn Haugland fortalte følgende på Gamle Saudas Facebook-gruppe:
Eg hugsar eg var med mor oppe på telegrafen då ho skulle ringa heim. Ho bestilte samtale til Hjelmeland 535 hos ei dame som sat bak ei luka. Så sat me og venta til dei ropte opp «Hjelmeland 535 i boks 2″. Telefonane var inne i nokre små, nesten lufttette rom. Nå går me rundt med vår eigen telefon i lomma alle som ein. Kunne tru me hadde levd i steinalderen når me tenker tilbake.
Men allerede i 1970 flyttet postkontoret inn i en ny og flott bygning i Skulegata. Det gamle posthuset ble revet samme året, og er siden glemt. Foran posthuset, i krysset mellom Saudasjøveien og Rådhusgata lå et mindre trehus. I dette huset hadde busselskapet HSD sitt lokale kontor i mange år.
Det huset som står der i dag ble bygget i 1955, også av Inge Sand. Bensinstasjonen, som på slutten ble drevet av Norol, ble lagt ned på midten av 1990-tallet.
Da Tyskland okkuperte Norge i 1940 kom det raskt planer om å bygge et aluminiumsverk i Saudasjøen. Råmaterialer skulle fraktes fra fabrikken i Sauda, og det ble i 1941 anlagt en jernbane mellom de to stedene. Jernbanetraséen gikk like over Vangnes, og dette skulle ha betydning for utformingen av hele området og riksveien ut til Treaskjær etter krigen.
Det ble bygget bru over Osen fra smelteverket, og jernbanen ble lagt i samme høyde over hele sletta. De måtte grave ut traséen, og i dag står det fortsatt en jordvoll igjen mellom garasjene til Tide Buss og Grand hotell. Resten av marka ble gradvis planert ut til samme høyde som jernbanen i løpet av 60- og 70-tallet.
Det er mye som tyder på at «Holmen», som den het på folkemunne, forsvant på grunn av tyskernes jernbaneutbygging. Tross planene om å bygge kai over holmen allerede i 1916, var det tyskerne som effektuerte det hele om enn av andre grunner. Dette kan også ha vært en medvirkende årsak til at kaianleggene i dag ligger lenger sør enn først planlagt.
Ettersom Sauda var i sterk vekst etter krigen, stilte det større krav til kaianlegget. Kaien i Sauda fikk flere skipsanløp, og i høysesong var kapasiteten mer enn sprengt på kaianleggene i Sauda og Saudasjøen. Behovet for en større havn var stort.
Den 17. mai 1948 bestemte kommunen seg for å kjøpe opp det private kaianlegget av Rasmussen for 330 000 kroner. Det hadde da vært diskutert om det heller skulle opprettes en havn i Treaskjær, men kostnadene ville blitt alt for høye. Det ble billigere å bygge ut den eksisterende kaien på Vangnes.
Samme år ble Høllandshavn og strandkanten ut til Treaskjær fylt ut med slagg. Fyllmassen fikk kommunen gratis av smelteverket, og som om det ikke var godt nok ble slaggen til og med fraktet og tømt ut på stedet. Det var takket være jernbanen som allerede var anlagt på fyllmasse utenfor strandlinjen, at idéen om å fylle ut langs sjøen dukket opp. Å bli kvitt «Råtahamna», som Høllandshavn ble kalt grunnet det innestengte vannet som luktet forferdelig, var en fryd for befolkningen.
Oppgradering av selve havna ble påbegynt i mai 1952 og pågikk ut året 1953. Det ble lagt nye Jernbaneskinner ut fra smelteverket for å fylle på med slagg. Uforutsette problemer med fyllinga, og det at volumet var større en tilgangen på slagg, forsinket utbyggingen som egentlig bare skulle ta et halvt år. Til slutt sto nytt kaianlegg i tre ferdig, trygt forankret på sementpilarer.
Sjøhuset på kaien fikk stå helt til 1957, da Sauda havnestyre bestemte at det skulle rives. Selv om sjøhuset var en solid bygning, sto det på dårlig grunn og var blitt skjevt.
4. november 1957 var den da verste stormen i manns minne i Sauda. Hoftunkaien i Saudasjøen ble totalskadet, og tredekket på dampskipskaien i Sauda løsnet. Fjordsol, som lå til kais, ødela fenderne (også av tre), men skjermet samtidig kaien for enda større skader. Det ble meldt om enorme bølger, og vannstanden sto en halv meter over kaikanten.
Sauda kommune bygget slaktehus på Vangnes i 1959. Det som var meningen å bli et kommunalt slakteri fikk oppstartsproblemer, men i 1960 kom kommunen frem til en leieavtale med Rogaland fellessalg som startet opp i juni samme år. 9 ansatte jobbet fire dager i uken, og slaktet først og fremst svin, sau og geit fra Sauda og Røldal.
I september 1961 startet Sauda-firmaet Larsen og Gundersen arbeidet med å utvide innerste kai. Den ble lagt helt inn til enden og lengden økte fra 8,5 til 17 meter. Samtidig ble det bygget 10 meter ekstra kai bortover fyllingen mot elveosen. Etter denne utbyggingen ble kaianlegget seende omtrent ut som i dag.
I 1962 eksproprierte Sauda kommune deler av eiendommen til banksjef Rasmussen for videre utvidelse av kaiområdet. De begrunnet eksproprieringen med at Rasmussen ikke behøvde jordene sine for å livnære seg.
September samme år ble det bestemt at alle busselskapene skulle ha holdeplass på kaiområdet. HSD hadde allerede flyttet ned, mens Ljungs rutebiler ønsket å vente til asfalten var lagt og veien ned til kaien hevet. Kommunen hadde planer om å bygge busstasjon med venterom og kiosker.
24. november 1962 la MS Telekabel 2,6 kilometer ny telefonkabel fra kaien i Sauda til Ola Hongaviks strandkant. Leggingen tok en time, og kostet hele 200 000 kroner den gang.
I desember 1963 sa Sauda kommune opp sin avtale med Rogaland fellessalg om drift av slakteriet. Fellessalget hadde planer om et stort distriktslakterhus i Nord-fylket, men det var ingen fastsatte planer om hvor det skulle ligge eller når det skulle startes. Dette førte til usikkerhet hos de forskjellige interessentene i Sauda, og kommunen forsøkte å presse fellessalget til å legge dette til Sauda. De fikk imidlertid en fornyet kontrakt på tre år i påvente av avklaring. Fellessalget la til syvende og sist ned virksomheten i desember 1973.
I 1964 bygget Shell og Esso hver sin bensinstasjon og servicehall like over veien for der Esso ligger i dag. Begge stasjonene var prestisjeprosjekter med bred dekning og annonsering i media.
Sauda var i sterk vekst på denne tiden, og kommunestyret hadde store planer. I 1964 antok de at befolkningen kunne stige opp mot 12 000 innbyggere i løpet av de tjue neste årene. Dette krevde en presis plan som skulle følges til punkt og prikke for å få byen mest mulig effektiv og ikke minst pen. Det ble tatt hensyn til en sterk trafikkøkning, og nye veier måtte bygges.
Selv om byplanen fra 1964 er noe annerledes enn Sauda i dag, ble mange endringer utført. Mest markant var omleggingen av Saudasjøveien og Kyrkjegata. Flere bygninger, parker, parkeringsplasser, lekeplasser og gater ble også bygget etter planen. Det var dog aldri snakk om en sanering av sentrum, men om noen skulle rive og bygge nytt skulle man bruke byplanen som en retningslinje for å over tid kunne konstruere en bedre strukturert by.
Opprettelse av firefelts hovedvei med midtdrabant og bro fra Vangnes over til Tangen ble ikke en realitet, og riksveien gikk mange år gjennom Rådhusgata som før. Saudasjøvegen ble ikke knyttet til Brugata via Kirkegaten før på 80-tallet. Tungtrafikken gjennom sentrum har alltid vært og er fremdeles en utfordring. Vangnes er imidlertid spart for denne trafikken som tidligere gikk forbi kaien etter at Saudasjøvegen ble flyttet.
I november 1976 kjøpte NVE Vestlandsverket det kommunale slakthuset på kaien, og startet ombygging. Det ble også gjort en del tilretteleggelse på tomta rundt.
I 1980 bygget Sauda bakeri et stort industribakeri på kaien, og fortsatte å selge brød i Rådhusgata, og i 1984 ble det bygget ny helikopterplass for Sauda ved siden av NVEs lokaler. Samme år flyttet drosjeeierne i Sauda ned til havna, og området ovenfor Damskipsekspedisjonen ble et felles samlingspunkt for passasjertransport.
Den store og åpne plassen i Høllandshavn, som varaordfører Aksel Olsen i 1948 uttalte som «et pesthol kan nå forvandles til et trivelig anlegg», ble imidlertid liggende åpent og for det meste ubrukt. «Råtahamn» ble ofte brukt som tivoliplass, men i 1986 fikk Esso kjøpe tomta og bygge ny stasjon. Den gamle, som var blitt for liten, lå på motsatt side av veien.
En ansiktsløftning av russerbrua i 1991 gjorde området nord for kaien mye bedre. Det ble pent opparbeidet med plener og trær langs elva. Det så mye bedre ut en grus, asfalt, piggtråd og sement.
Kaiområdet ble regulert og oppdelt av drabanter i 1993 og 1994. Først var det en diskusjon om kommunen skulle sette opp en ventehall. Dette var egentlig gamle planer, men kommunen hadde i 1993 ikke råd til å bygge dette. Det gamle skuret ble byttet ut med et større i 1994, og det ble opparbeidet grøntarealer. Drabantene skulle også regulere kjøremønsteret til bussene.
1. februar 1994 overtok Sauda Energiverk bygningen til Sauda Bakeri, og det nye selskapet Øyra Bakeri fortsatte med produksjon og utsalg i lokalene i Rådhusgata, frem til det brant ned i 2016.
I nyere tid ble det nok en gang gjennomført store endringer på Vangnes. De to gamle bygningene som huset henholdsvis Shell og Esso ble revet, og et nytt stort forretningsbygg for Bunnpris og Europris ble satt opp. De gamle lagerbygningene til Øgreid og alle kaiene ble revet. Området ble regulert om til boligformål, og det står nå tre boligblokker der som har fått navnet Øgreid Brygge.
Det var en tid der en fikk kjøpe alt en kunne tenke seg i Sauda. En tid hvor byen var et stort handelssentrum med flere slakterer, fiskebutikker, skomakere, skreddere, kolonialforretninger, krambuer og tobakkskiosker.
Hvorfor Saudasjøen ble det første sentrum
I riktig gamle dager var det ikke noe sentrum i Sauda. Viktige funksjoner ble styrt fra gårdstun der nøkkelpersonar holdt til. Som på Ilstad hvor det var lensmann store deler av 1700-talet.
I de gamle bygdene var det kirken som sto sentralt, som var en samlingsplass og et sted alle kunne knytte seg til. Det er dermed ikke så rart at sentrum i Sauda oppsto der den første kirken lå. Saudasjøen var kirkesete i århundrer før vår tid.
Historiske kilder peker på at gjestgiveri og krambuer ble startet opp i Saudasjøen rundt 1790 da det i tiden forut hadde vært lettet på gamle og strenge regler der ladested og kjøpstader hadde enerett på handel med få unntak. Om “utelivet” definerer sentrum, var det mye fyll og spetakkel på Hedlot i den tiden, og brennevin ble skjenka både lovlig og ulovlig og førte til mange problemer; ofte etter søndagspreken.
I 1842 da Sauda, Sand og Suldal ble skilt ut som egne kommunar, fikk landet same år nye vedtekter som tillot fri handel av bestemte varer. Der det var mer enn 3 mil til nærmeste ladested var flere varer tillatt. Det ble tillatt å selge varer som tobakk, korn, redskap og spiker. Dette ga grobunn for strandstedet Saudasjøen.
Det var så sent som i 1854 ikke lov å selge varer inne på Fløgstad. En kan gruble over om det var den korte avstanden til Saudasjøen som var årsaken da Saudasjøen heller ikke var et ladested. Noen reguleringer må likevel ha forhindret muligheten for butikker i Sauda på den tiden.
Først mot slutten av 1990-talet ble Saudasjøens posisjon som eget sentrum svekket da bank og post forsvant. Folk i Saudasjøen mistet gjennom årene kaféene, hotellene og butikkene. Det hjalp heller ikke at hurtigbåtene til slutt kun anløpte Sauda. Avstandane ble kortere til Øyra etter hvert som veiene ble bedre og folk begynte å disponere egen bil.
Herradsstyret har alltid holdt til i Sauda fra stedet ble egen kommune i 1842, og de fleste medlemmene bodde på Fløgstad. Dette var nok også med på å avgjøre plasseringen for den nye kirken. Konklusjonen må bli at sentrum ble til rundt siste halvdel av 1800-tallet, og at det var i Sauda den største konsentrasjonen av sentrumsfunksjoner til slutt oppstod. Det var også på Fløgstad og senere Vangnes at lensmannen holdt til.
I dag ligger så og si all administrasjon og handel på gamle Øyra. Saudasjøen mistet sin siste dagligvarebutikk i 2015. I dag ligger Sauda Fjordhotell, Sauda fjordcamping og puben Sjøen 12 i Saudasjøen, samt en rekkje kontor og diverse industri.
Det må nevnes at det også var handel på Saunes før fyllingen med industriområdet vi har på Saunes i dag ble til, og at det har vært handel i Svandal og Hellandsbygd
Gamle Sauda 
Finnes det bilder av stavkirka som var i Saudasjøen og vett du hvor den evt lå ?
LikarLikar